This Woman And This Man

Jeg sliter noe inn i skogen med dager, tid, timer, krefter og ork. Det er en avsindig form for vakum som oppstår når jeg pusher på i gjøremål. Det bitre her er at vi snakker ikke overvettigs store mengder gjøremål, men helt vanlige syssler alle oppegående og normale mennesker skal få til. Så blir man fortvilet når dette ikke føles ok, man blir mer sliten og så blir alt bare verre. Gjenta fem ganger.

Ankelskaden min kommer og gjør det hele ørten ganger mer spennende, fordi smertene er konstante. De er veldig kraftige nå når det er kaldt ute - og i vinter har det vært ekstra surt i forhold til hvordan temperaturene pleier være. Det gjør det virkelig mer strabasiøst å bo i et hus hvor alt man skal gjøre handler om å gå trapper. Det er et helvete å hente/levere barna i barnehage, jeg er evig glad for at leveringen er noe min kone stort sett greier uten min hjelp. Morgenen er aller verst, foten er dønn stiv og intet annet enn vond. Det er naturlig nok også da det er kaldest.
Det hele bedrer seg utover dagen, når jeg får brukt tid på å varme opp, men jeg innrømmer at det føles fryktelig deprimerende å måtte bruke så mye tid på å få utrettet så veldig lite. Jeg kan på en måte ikke vinne. Legg til det psykologiske og definitivt anstrengende at vi har gateparkering med alt for få plasser kontra hvor mange biler som er her - å kjøre ut i hentetid mellom 15.00 til 16.00 betyr at jeg gjerne ikke har plass når jeg returnerer. (Hjelper ikke veldig mye på PTSD-mennesket å ikke kunne se bilen sin hjemmefra, men det er en annen sak) Det betyr lengre vei å gå fra bil til trapp og til dør, i en forbannet dårlig brøytet gate og motbakke med to trøtte barn.
Her kommer forsterkende følelser om at jeg selvfølgelig ikke duger til dette.

Og det er der jeg har vært veldig denne uken. Den ekstreme følelsen av å ikke være ønsket. Samboer har vært veldig amper og aggressiv de siste ukene, det nytter ikke å prate om det - som jeg faktisk forsøker og har en ENORM høy pris for min del, det å bare tørre. Hele huset flyter etter en forventing av sinna stemning, jeg merker det godt på barna og teitest av alt - hunden. Jeg kjenner det veldig godt på meg selv. Det ligger en lavthengende gass av krig i luften. Det tapper meg for alt jeg greier mobilisere av krefter, styrke, og følelse av å være til noe annet enn i veien.

I går hadde vi feiring av dag her i huset, men jeg maktet rett og slett ikke være hjemme. Jeg drøyde så lenge som jeg kunne, men måtte ut. Og når jeg kom ut var jeg bare sliten. Utslitt. Ukonsentrert. Ute av fokus. Alt var bare feil.
Det hører til historien at det har vært en fryktelig vanskelig økonomisk tid i det siste, det har alltid manglet penger. Det er ikke perfekt helt ennå, men jeg har fått dyttet unna en del av de mer kjipe postene som har hengt som et Damokles Sverd over meg. De er borte. Alt fordi jeg endelig fikk avgårde noe jeg kunne ta inn penger på, og mer kommer. Atpåtil er det mer lys i tunnellen rent økonomisk, endelig er det dukket opp et engasjement jeg faktisk tør håpe på. Noe jeg tror vil fungere. Noe bedre enn det siste engasjementet jeg fikk, hvor man kun opplevde mobbing og hauk over hauk. Jeg selger ikke hornene her før antillopen er skutt, men endelig kom det jeg har ventet noen år på.

Men det hjelper liksom ikke. Makten til den ugunstige stemningen i huset er enerådende, det er lite jeg kan si eller gjøre. Jeg har prøvd, men blir skutt ned.
Skulle ha skrevet mer om dette litt før, jeg føler jeg mister litt kjøtt av benet dette vokser på fordi det kommer litt sent og ikke akkurat da. Men saken er jo nettopp den at jeg merker det ikke eksisterer krefter. Da velger jeg bort ting, som feks det å skrive her. Evt tenke.
Jeg merker meg det jeg tror er PTSD og ikke meg. Det er litt av en øvelse å kunne beherske det å se forskjell, og jeg er bare en amatør. Men nå tror jeg at jeg har funnet noen av variasjonene, fordi det kicker inn en vilje til noe mens det motsatte skjer. Det dukker opp en tanke bak hendelsene om at "det jeg gjør nå er ikke det jeg egentlig ville gjort". Det er vanskelig å forklare, men av en eller annen grunn så tror jeg ikke jeg er helt alene med akkurat den følelsen/tingen. Bedre sagt, jeg håper jeg ikke er alene ved det.

Er jeg, av alle, konfliktsky? Tja. Kan hende? Men om det er fakta så er det underlig hvor lett jeg havner i konfliktene. Lager jeg dem selv? Jeg begynner jo å lure, men klarer se urimelighetene i retrospekt når jeg/vi er ute av situasjonen som har hendt. Det ender med at jeg har tatt på meg skyld, og jeg VET at jeg får skyld også - min samboer er elendig på å skjule egne følelser. Jeg er en jævel på å lese nettopp sånt.
Er man ikke det når man er konfliktsky? Og har levd i evig konflikt?
Igjen, jeg nekter tro jeg er alene.

Det var lettere før, da kunne jeg alt.

A good day to run

Idag skjer det igjen. Selvfølgeligheten. Selvfølgeligheten om at den som er hjemme med ufør-status er den som bidrar med å være tilstede når den andre får noe viktig som skal gjøres via jobb. Selfølgelig. For den andre er jo bare hjemme.

Tvang. Mindreverdighet. Usikkerhet. Udugelighet. Og skyld. Alt dette er tanker som har rast rundt i hodet i under en time etter at beskjeden kommer om den andres behov via jobben. Samtalen er servert som et spørsmål, men den dirrer av at det er en instruks. Godta, bli sur, ikke mitt problem - det er budskapet man oppfatter, og så kommer skylden ramlende som en full mann på glatten når man kjenner på sin egen følelse og lurer på om den er lov.
Mine planer? Nei, de kan man jo alltids forandre på. Jeg skal aldri noe viktig.

Men klart, det er jo bare noe jeg føler.

I have no mouth, but I must scream

Jeg vil lage lyd, men ingen lyd kommer.
Jeg vil si noe, men ingen hører.
Jeg vil si noe jeg aldri har sagt før, men det finnes ikke nye ord.
Jeg vil at det jeg sa i går skal være like interessant idag, men føler det er mas.
Jeg vil noe annet. Det vil ikke du.
Jeg vil høres.

A Good Run of Bad Luck

Nytt år, nye tall, ny runde med januar, ny ...vel.. egentlig er vel alt det samme, bare med en ny runde rundt solen. Vi er alle de samme.

Har hatt noen sære dager med utrolig mengde utslitthet, jeg har merket at straks dagen merker seg middagstid så har jeg knapt krefter igjen. Mistenker at jeg sliter med en luftveisinfeksjon siden det er noe smerte i brystkasse og masse slim - så jeg antar at det er vinter.

Ute snør det, det merker vi på Narvik Kommunes fantastiske brøytemannskaper. Det er noe eget når lokalavisen vier dem forsiden hvor de får fortelle selv hvor flinke de er, mens bakken jeg bor i stort sett ikke blir strødd før langt utpå formiddagen.
Da hjelper det i tillegg med naboer som faen meg ikke kan parkere.
Det er en god trøst at dette året sannsynligvis innbefatter flytting. Snarest mulig.

Jeg merker nok bedre hvordan PTSD sliter seg i galemathias når jeg strever med diverse annen sykdom/er utslitt. Den tar fullstendig overstyring og lar meg vite at jeg er veldig sårbar akkurat der og da. Syke menn kan ikke forsvare seg. Det meste blir tungt og svart selv om man kjemper aldri så mye imot. For det gjør jeg, for nå kjenner jeg jo selv at det skjer. Det er svært paradoksalt i forhold til år før hvor jeg bare har måtte kjenne at det er sånn - nå kan jeg enkelt være enig med meg selv at det er slik fordi jeg er slik. Skaper såklart et nytt paradoks. Når man er klar over det selv, hvordan i svarte kan det fremdeles skje?
Hvem kontrollerer egentlig meg, når jeg selv ikke greier?

Hva er kontroll?

Kontroll er en illusjon. De som vandrer rundt og insisterer på at de har slik, de må ha mistet den for lengst. Syke eller friske.

Dal av Strid

Det fins en dal av sorg dypt inne i min sjel
hvor torden drønner straks det blir kveld
Tordnet er fra skudd av våpen i min hånd
over all skade den brakte over min ånd

Og skyggene som fyller opp alt land
er de jeg selv har skapt for egen hand
Det vokser uro der hver eneste kveld
i dalen av sorg dypt inni min sjel

Det er en elv av mørke i mitt blod
og gjennom hver åre føler jeg dens flod
Jeg kan ikke finne noen bro å komme forbi
ingen vei til å få tilbake alt jeg måtte gi

Og inn i natten vil den bringe meg med
venter på den hver natt mens jeg ber om fred
Den blir ikke mildere mens årene går forbi
den blir bare strengere for tårene som faller i

Vekten av alder slik jeg kjenner den
beviser at tiden har aldri vært min venn
Jeg brukte håne vekten av alder engang før
nå merker jeg vekten selv mens motet dør

Men jeg vet at ut av mørket finnes det en motorveg
dypt inni hjertet mitt, jeg vet den finnes der for meg
For jeg har sett den sno seg ut av mørket mitt
rett inn i lys og åpent terreng helt fritt

Forbi elven og dens flod
og vekk fra dalen hvor jeg alt for lenge stod
Hvor vekten av alder ikke måles i tid
en dag vet jeg at jeg skal dit

Other side of the hill

Det er noe med dette når normale netter blir unormale. Når man legger seg og sovner slik andre mennesker pleier gjøre, og våkner om morgenen slik stort sett hele Norge gjør. Når man føler på at man er en av de andre som ikke vokter gjennom nattetimene. Når jeg til og med er oppe før resten av familien. Vel, ikke tidligere enn 4åringen, for han har jo Playstation.

Det er 22. desember, et par dager før julehaloiet bryter fullstendig inn i feiring med pinnekjøtt, kalkuner, gaver, nisser, trær i plast eller røsket opp fra skogen, Sølvguttene synger julen ut og inn og så videre. For vår del er vi kun oss fire også i år, og det er faktisk helt greit. Noen ville mene at det er ensomt og så videre, jeg synes det er uproblematisk og herlig fritt for dramatikk. Jeg har klart å komme i en modus jeg aldri har vært spesielt god på før - det der å finne frem til en slags enighet om ro. Enigheten er en greie mellom meg og meg selv, akkurat den personen jeg til vanlig har absolutt mest problemer med å bli så veldig enig med. Nå handler det om å se frem til å være med kidsa og kvinnen, i all den romantiserte greie julen "skal" være. Det er rett og slett ok, og noe jeg ser frem til.
Julen er for barna, og barna er noe jeg liker veldig godt. De er flotte folk.

Jada, jeg liker kvinnen også - selv om jeg tidvis lurer på hva som egentlig brukes som tankematerie der i gården.

Julestresset derimot. Der har du utfordring. Jeg har mannet meg veldig opp til å takle handlesenterene og ikke minst trafikken. Den der greien med at alle skal være så hyggelige i desember er bullcrap, folk blir helt zombie og løper deg gjerne ned for x antall enheter med nesten gratis pepperkakedeig eller hva enn butikkene måtte ha priskrig på. Og det stresser igjen meg stort, jeg merker utrolig godt hvordan jeg "fungerer" når det er umulig å gå innom en butikk uten at folk haier etter deg med under halv meter avstand.
Jeg liker avstand. 

Kjøpte årets beste julegave til meg. Atter en modell, denne gangen en Dingo. Litt av det jeg liker ved å bygge er å bygge ting jeg har relasjoner til. Og Dingo, den liker jeg.
Jeg har vegret meg i det siste for å bygge slike ting fordi det fort kommer mye minner av diverse slag, og de med litt eller mye negativ bagasje og natur har jeg rett og slett fått for mye av. Det er som et minefelt bestående av tynn masse jeg kan brase gjennom når som helst. Under er det enten miner eller ingenting. Enten sprenger eller faller jeg. Det er faktisk så konkret det føles om jeg er i søvn og alt ramler frem. For ramler frem gjør det.
Men denne gangen gleder jeg meg litt, blitt mye flinkere til å huske de faktisk positive og kule øyeblikkene fra den gang da. Og gutta. Faen, jeg savner laget mitt.
Vi hadde noen gode øyeblikk i julen, vi og. År etter år.

Life's a Dance You Learn as You Go

BE MORE POSITIVE THAN EVEN CHARLIE SHEEN.

Det burde deles ut fagbrev i et slags fag som handler om å mestre livet. Da snakker jeg ikke om en generell standard og norm, men ens eget liv. Sine egne premisser og utgangspunkt, alt i hensikt for å begrense de neste utfordringene som fødes av disse nevnte premissene og utgangspunktene.
Det burde finnes en fagplan over hva man rett og slett må kunne for å få lov til å klassifiseres som voksen. Så mange såkalte voksne feiler på dette hver eneste dag. I alt fra å være kritiske til kunnskap de serveres som til sist kanskje ikke er kunnskap - men villedende tøys. I å være modige nok til å fortelle hva de egentlig vil selv, i stedet for å jage andres idealer, normer og drømmer. Drøm selv. Og så til å ta tak i egne behov, nettopp ut fra de tidligere nevnte premissene og utgangspunkter.
La meg ikke engang snakke om alle eksamener man burde komme seg gjennom før man i det hele tatt burde få anledning til å tenke på å bli forelder. Det er alt for lett å bli far eller mor, det er en kunst å opptre som pappa eller mamma.

Det sier seg selv at jeg ville feile allerede på opptakskurset til flere av terminene, jeg har ikke konsepter om mine egne begrensinger. Joda, jeg begynner få de litt på stell, men 20 år gamle meg - 30 år gamle meg - og han der hele veien frem til 2018 hadde ikke grepet på seg selv i det hele tatt.

For jeg var opptatt med å dekke til han jeg hadde blitt, kall det i avsky, skrekk, redsel - jeg vet ikke hva som er det mest korrekte ordet uansett.

Jeg tar det igjen med å elske barna mine. Alle tre. Høyere enn alle klisjeer du gidder komme på, til Valhall!
Det er rart å handle julegave og skrive julekort til ens eldste barn, jeg har ikke engang noen garanti for at moren faktisk lar henne få gavene. Jeg har ikke snakket med jenten på tre år, pluss/minus fordi moren er en [sett inn noe svært negativt] og jeg selv ikke orker bringe inn mer konflikt inn i livet til mitt eget barn.
En av de viktigste læresetningene på befalskolen var at det er av natur ikke alle kamper man kan vinne. Noen ganger må man allikevel ta skuddet og akseptere tap, men vær varsom på når du skal tre ut av ildgivingen. 3. parts tap og skader er utilgivelige.
Jeg elsker min datter, et resultat av en natt uten kjærlighet til et menneske jeg tross alt prøvde finne det jeg hadde til da barnet var født. Det hjelper ikke når det allerede er en mann i kvinnens liv, og i hvert fall ikke når det er hennes egen far.

Å feire jul var aldri noen greie for meg, etter at jeg kom snublende ut av tenårene. Det var stort sett egentlig bare det det var, og det var meg pluss tre søsken hvor den eldste var 7 år yngre enn meg selv. Allerede da lærte jeg at jul var på barnas premisser, og jeg lengtet etter et sted å høre til.
Jeg hørte veldig til på jobb.

Å feire jul nå med egne barn er en litt annen setting, fordi det er barna mine - og de er vi nå enige om at jeg har høye følelser for. 4 og 2 år er en spenstig kombinasjon, det blir fort mye liv og leven - men vi lever og vi vokser, hele gjengen.
Det forandrer ikke at jeg stadig lengter tilbake til å jobbe, fordi jeg lot jobbene få meg. Greit, jeg er ikke i nærheten av å savne å stå i en dør på hoteller med masse julebord og haloi, men samtidig så var det i alle fall litt å henge fingrene i. På tross av dumme sivilister med akevitt og annet fjas innabords som stort sett lever i tanken om at julebord er synonymt med at alle regler går over bord.


Jeg trenger noe å gjøre på.
Kanskje det er det som må til for at jeg greier gjøre ikkeno når jeg trenger ro?