From Paris With Love

Den siste tiden har jeg vært tvunget til en relativt langvarig sykemelding pga operasjon. Slikt er kjedelig og tiden blir veldig fort en ekkel venn som bare mobber. Da må man ha film. Og jeg har hamstret. Masse bluray ble innkjøpt, og blant annet en liten sak med fargesprakende cover med Travolta hengende over et biltak med en rakettkaster. Dette lover jo hjernedød action, akkurat det jeg ville ha.
Men det viste seg at det var mer enn det! La meg fortelle.

John Rhys Meyers spiller en ung karrierehungrig CIA-ansatt som gjerne vil videre til utdannelse og virke som aktiv feltagent. Før han vet ordet av det, er hans ønske oppfylt og han må gjennom en hard og heseblesende dag sammen med sin mentor og læremester Wax, spilt av John Travolta. Se på dette som Training Day i et litt mindre seriøst innpakket scenrarie med CIA og i Europa.

Filmen er spilt inn i Paris, og føyer seg inn i rekken av amerikanske filmer med europeiske omgivelser. Dette tok til alvor av så langt tilbake som filmen Ronin. Mye av grunnen ligger i at Hollywood for alvor oppdaget hvor mye rimeligere det er å spille inn filmer i Europa enn hjemme i USA. Unntaket for dette er dessverre Norge, flere filmselskaper har faktisk hatt Norge på listen for locations for sine filmer - men skrinlagt det fordi prisnivået og byreåkratiet dreper budsjettene. Slikt er synd. Men inntil videre nyter jeg å se Paris i bakgrunnen på denne filmen, for det er veldig pent innpakket til å være slik en hardbarket actionfilm.
Og det er nok en god grunn til dette og - grunnen er naturlig nok regissøren, en ganske dyktig herre ved navn Pierre Morel som fra før av har filmer som Transport, Taken, og Before Sunset på resymeet sitt. Storyen er i tillegg skrevet av Luc Besson, og da er vel snittet satt?

Som sagt så jeg frem til en grei underholdning uten for mye krav til tankegang og logikk. Men jeg fikk faktisk mer, filmen er sjarmerende godt fremstilt og alle actionscener er av et slikt kaliber at det tåler å sees igjen et par ganger. Dette var rett og slett kos!
Filmen har helt klart ikke Oscar-potensiale, men det krever man da jammen ikke heller. Alt jeg krever er at du ofrer den sine 92 minutter og finner frem brus og potetgull. For dette ER kos!

Armadillo

Hei hei igjen, kjære leser! På tide å ta for oss en film idag også¨, idag har jeg tenkt å dele med meg noen ord om den danske dokumentarfilmen Armadillo som sendes på kinoer rundt om i Norge i disse dager. 

Armadillo har høstet mye oppmerksomhet i media når den kom, fordi den stiller mange sjokkerende bilder fra hvordan handlinger foregår i Afghanistan rett i ansiktet på seere som har et annet rosenrødt syn på hva som egentlig foregår i kampsonene.

Eller gjør den nå egentlig det? 

La oss ta utgangspunkt i at vi er enige om at den gjengse nordmann (og danske, for all del) har et temmelig vidt begrep om hva vestlige styrker, deriblant skandinaviske, egentlig bedriver med i Afghanistan. Noen mener vi er i krig, noen mener vi er som observatører. Noen mener vi ikke har noe der å gjøre, noen mener vi gjør en viktig jobb. Noen andre igjen mener at vi gjør vondt verre. 

Det er mange meninger. 

Armadillo er et navn gitt til en sone i Afghanistan, i denne sonen opprettholder danske styrker kontroll i utkanten av grenseområdene hvor steppene møter fjellkjedene som går inn i landet. Sonen er som ellers i Afghanistan preget av mye fattigdom, og det er jordbruk som er hovednæringen. 

Jeg både gledet og gruet meg til å se filmen fordi dette er noe som jeg lett kan relatere meg til. Slik media fremstilte filmen så fikk jeg inntrykk av at dette skulle være en brutal og voldsom opplevelse, ikke helt ulikt det jeg selv har opplevd. Jeg var usikker på om jeg ville reagere med lengsel eller avsky for hva jeg skulle få oppleve via filmen.

Men, jeg hadde egentlig ikke gjort meg klar for skuffelse. 

Filmen i seg selv er faktisk ikke så aller verst rent teknisk, den er godt fremstilt og begynner med et ørlite innblikk i soldatenes sivile liv og dagene før de reiser avgårde. Du får se inntrykkene til familiene som sier farvel til sine soldater. Det hele fremstilles veldig rørende, men jeg reagerer litt på at det også fremstilles som om det hele er en eneste stor verneplikt. Det sies ingenting om guttenes tidligere trening og erfaring, og om hvorfor de faktisk valgte å dra til Afghanistan. Tvert imot sitter jeg med en følelse av at de ikke har innsikt og at de heller ikke har hatt noe valg. 

Som tidligere yrkessoldat så sliter jeg med både å tro og akseptere denne fremstillingen. 

Videre får du se en del bilder fra den første patruljen, og det er her jeg virkelig begynner å reagere. La meg komme tilbake til hvorfor. 

Du får siden se en del intrykksbearbeidelse etter patruljer, det er filming fra dagligdagse rutiner som vakt og sikring etc etc. Men ingenting av dette beskrives noe spesielt godt, det er bare satt opp som pliktrunder "man bare gjør". Jeg får et særdeles tomt bilde av hva hverdagen til soldatene egentlig består av, og enda viktigere - noen beskrivelse av viktigheten i det de gjør  - det eksisterer knapt.

Videre i filmen får man se inntrykk av enkelte ulykker og hendelser. Det er personell som sendes hjem med skader og enkelte mister livet. Helhetsinntrykket er egentlig temmelig intetsigende her også, jeg tror ikke på det filmen forteller meg.

Aller minst tror jeg på samtaler med de lokale. Det fremstilles kun ensidig og danskene settes helt tydelig liten pris på. Det vises ingenting med samarbeidet med de lokale, heller ikke med spottere eller informanter - og for så vidt forstår jeg dette, disse menneskene bør ikke utsettes for å få ansiktene sine fremstilt via media eller film. De tar nok risker slik det er. 

Men noe nyansert syn ser jeg ikke, dette er temmelig slapt. 

Og så kommer scenene alle blir så sjokkerte over. Patruljen hvor de kommer i 1.grads skarpt med død til følge. For det første, det jeg skulle komme tilbake til. Hadde dette vært min patrulje så hadde det blitt temmelig mye oppvask etterpå. Jeg har sjeldent sett maken til rot i egne rekker under kamp. Det er total hysteri og temmelig liten kontroll. Det fremstilles med en kommunikasjon som ikke ligner grisen. Folk hopper frem og tilbake og overalt uten noe innøvet systematikk i hvem som gjør hva. De har ikke engang kontroll over hvem som bærer hvilket utstyr. 

Det hele ser SVÆRT amatørmessig ut, og hadde jeg skulle reagere på noe via media så var det vel nettopp dette jeg ville huket tak i. "Hva trening har egentlig danske styrker før de går ut i strid? Kunne de trenge mer?"

Slik fungerte i alle fall ikke det i mine dager.

Det neste er at jeg ser ikke helt problematikken som det legges regnskap for via aviser og media. Dette er hverken voldsomt, spesielt eller brutalt. Det har vært tatt opp til debatt hvordan de Afghanske likene behandles, og jeg kan ikke akkurat se noe kritikkverdig i det hele. Likene blir flyttet på slik det er mulig der og, det er et oppdrag bak det hele - og det er å sikre området og fjerne alle våpen. Dette synes jeg blir gjort temmelig ok. Det blir ingen andakt eller seremoni når man utfører slikt, om det var noe slikt man hadde forventet.

Vel, jeg skal egentlig ikke si mer. Hovedsaklig var filmen greit nok fremstilt, jeg innser at det er ikke lett å få seks måneders tjeneste i et såpass innholdsrikt land som Afghanistan beskrevet i løpet av 100 minutter, men jeg mener fremdeles det kan synes som om det ikke er gjort et godt nok forsøk. 

Denne brutaliteten og råskapen media snakker om er totalt fraværende. Du ser mer brutale ting på Animal Planet. 

Personlig gjorde ikke filmen noe spesielt med meg, bortsett fra at jeg er sjokkert over soldatenes uforsiktighet, og at jeg kanskje innser hvor proffe våre egne styrker faktisk er. 

Gå på kino for å se den? Vel. Greit at den fikk heder i Cannes, men jeg tror faktisk jeg vil anbefale deg å vente til den kommer på tv. Men du må gjerne se den, den tåler det. Du og. Bare ikke ta den for alvorlig, for sannheten er langt mer alvorlig enn dette. 

Og for GUDS skyld! Ikke under noen omstendighet anse dette som relativt over hva våre norske soldater bedriver med der nede, vi er ikke i nærheten av å ha det ;

a) så slappt.

b) så enkelt

c) så unyansert

d) for enkelte - så utrolig lite brutalt

Regien er ved Janus Metz, og han vil låne omtrent 100 minutter av kvelden din til denne filmen. Foreløpig, når dette skrives, kun på kino.

The Expendables - forrykende actionmoro!

Denne gangen skal vi titte på film, folkens! Jeg har allerede sett den, og filmen jeg skal vie litt tid til her på Willes Werden i dag er actionfilmen The Expendables!

Det finnes mange kategorier filmer, og alle kategorier kan igjen løses og fortelles på sine egne vis. På 80-tallet fortalte man actionfilmer med uante mengder vold og eksplosjoner, krydret med biljakt og gjerne noen pupper og lår. Og det funket, mange av disse filmene er kjære klassikere for mange. Dog, jeg tror vi skal være enige om at dette i hovedsak er et gutte-fenomen - og det gjør vel ikke noe?

Nå er det idag adskillig lengre mellom de helt store actionfilmene hvor det flyr blod og gørr i alle himmelretninger. Mye kanskje skyldes av at sjefen sjøl - Arnold Schwarzenegger - har viet sin tid på sin politiske karriere som guvernør i staten California. Sylvester Stallone er heller ikke den som oftest viser muskler og ansikt på kinolerretet, og Bruce Willis er der - men ikke like ofte i heldige filmer. 

Men nå i høst kom filmen som skal løse alle sorger - The Expendables! 

På rollelisten finner vi Sylvester Stallone, Jason Statham, Jet Li, Dolph Lundgren, Eric Roberts, Randy Couture, Steve Austin, Terry Crews  Mickey Rourte og David Zayas. Og det er ikke alt, også Bruce Willis og Arnold Schwarzenegger dukker opp i en egen hysterisk morsom scene med god metahumor. 

Dette er en skuespiller-liste som kunne tatt pusten fra de fleste!

La det være sagt, denne filmen er ikke Shakespeare, og filmer som Shankshaw Redemption har intet å frykte i dybde eller story - dette er uavansert moro fra begynnelse til slutt. Det er ikke dermed sagt at det er dårlig, jeg bare poengterer at du bør tåle en og annen filmatisk klisje for å få full glede av The Expendables.

Filmen er regissert av Stallone selv, som også har tatt for seg historien sammen med Dave Callaham. 

Actionscenene er tette, det er mye slossing med både våpen og hender. Koreografien i disse scenene er helt i toppsjiktet, slik at de på tross av at de er mange blir de aldri kjedelige. Jeg ser selv for meg at dette er en film jeg kan finne på å ta frem flere ganger fra hyllen for å titte på. 

Historien, uten at jeg skal gå for mye inn på dette, er egentlig en gammel klassisk røverhistorie. Narkobaron, tidligere CIA, tar over makten på en sydlandsøy, og de høye maktens herrer kan ikke se mellom fingrene på dette. Siden det er en såpass ømtålelig sak med en tidligere CIA-agent ønsker man å benytte seg av eksterne metoder for å ordne opp - og her kommer guttene kalt The Expendables inn. 

Derfra synes jeg du må følge historien selv, den er som sagt ikke spesielt avansert, og da blir det litt feil å avsløre for mye allerede her. 

Jeg skal ikke ta fra deg kosen, for filmen ER kos om du setter pris på "skyt først - spør etterpå"-filmer. 

Jeg har ingen problemer med å anbefale filmen, men jeg tror allikevel du skal tenke deg to ganger om hvis planen var å ta med deg din kvinne på en romantisk filmopplevelse. Bare et lite tips fra meg! 

Du må bruke 1 time og 43 minutter i kinosetet sammen med denne filmen, og eies av Millenium Films. Kos deg! 

Kent - Kent

Jeg liker Kent. Old news, alle som kjenner meg sånn noenlunde er veldig klar over dette. Kent er viktig, Kent er et av de trygge punktene i min musikk-orienterte verden. Med det mener jeg at hver gang jeg bare trenger å høre musikk, så er Kent et trygt valg.
Med Kent opplever jeg nye oppdagelser hele tiden, sanger jeg har hørt tusen ganger før har kanskje den ene dagen et element/sammenheng/likhetstrekk som jeg ikke har hørt før.
Kent er genialt. Kent er perfekt i sin utilslørte hverdagslighet med farger av storhet.
Kent utvikler seg hele tiden.

Og dette er problemet. For, jeg vil gjerne dele med dere litt om Kent - men siden jeg er så Kentofisert (nytt ord, du så det først på Willes Werden!) så er det faktisk veldig vanskelig å bare hoppe inn til de albumene jeg betegner som mine definitive favoritter. For å kunne forklare godt nok, så er jeg nødt til å ta det hele fra begynnelsen.
Og greit, det er jo kanskje ingen dum ting - gode ting er jo til for å deles? Sånn som Smil sjokolade, midnattsol, romantiske strandpromenader... og Kent.

Så la oss ta det fra starten da. Kents debutalbum, som ganske enkelt heter Kent – Kent .

Når du setter deg ned og hører på det første albumet, så har du gjerne hørt et par av Kents sanger fra før. Du kjenner igjen vokalen. Du kjenner igjen enkelte elementer fra komposisjonene. Men that's it. Det er tydelig at bandet ikke har funnet noen spesiell identitet, i alle fall ikke den som blir deres egen etterhvert.
Det hele kan minne om et garasje/kjellerband - og det er jo i grunnen korrekt! Komposisjonene er umodne og barnslige, og soundet er alt annet enn polert. Men det er noe helt klart genuint med det allikevel, Joakim Bergs vokal er ikke noen lettvekter i musikalsk sammenheng.

Åpningssangen Blå Jeans er et lett fengende funky spill med antydning til progressiv bassgang. Legg også merke til at den første sangen man møter på hos Kent allerede inneholder den ene biten som gjør at de aldri kan bli umoderne - teksten er en vidunderlig lek med ord! Det er intelligent og rett og slett forførende deilig å høre på.

Som vatten, spor nummer to er ingen overdrevet stor klassiker. Det blir gjerne en litt forbigått heismusikk-affære, noe som man på sett vis har hørt mange ganger før? Den er skuffende full av musikk-tekniske klisjeer og det eneste som berger sangen så langt som mulig, er teksten. Akkurat som første sangen føler man gjerne at man har forsøkt å legge listen på en litt rå, crisp rock-sound. Men det hele blir forvirrende når det kombineres med en fryktelig overdrevet funk i tillegg. Det blir verken fugl eller fisk av det hele.

Slik fortsetter det litt. Det varierer fra det gode til det litt slitsomme. Det er aldri helt elendig, men låter som Jag Vill Inte Vara Rädd kommer aldri til poenget. Det begynner helt greit, men finner ikke veien. Og det er slitsomt å høre på i lengden - man får en overbevisning om at man hører på et amatørband som har fått lov til å gå i studio for tidlig.
Nå vet vi i ettertid at det gikk bra.

Stenbrott er litt vittig sånn i det hele, her har du en blanding av Gyllene Tider og grunge. Absolutt ikke noen höydare, men kreativt allikevel.

Men så!
Siste sangen.
Frank!
Der løsner det totalt! Frank er en melankolsk og steinhardt gjennomført pekepinne på hva Kent er, hva Kent vil og hvor Kent skal. Frank er bygget opp slik senere Kent viser seg, med mye flotte elementer og en fryktelig godt skrevet tekst! Jeg kan ikke finne gode nok superlativer, du er nødt til å høre sangen selv. Nyt den! Du vil garantert bli god venn med Frank. Frank er en av disse sangene du kan ta frem og høre flere ganger, og oppleve på nytt med nye øyne - slik jeg begynte å illustrere innledningsvis i denne artikkelen.

Kent kom ut 15. mars 1995, inneholder 12 låter og ble distrubiert av RCA Records Label. Det vil koste deg 41 minutter å høre gjennom hele albumet, og det har du tid til.

Switch

INXS ble dannet i 1977, og kalte seg først The Farris Brothers. Bandet bestod den gang av Michael Hutchence, Andrew Farriss, Tim Farriss, Jon Farriss, Garry Beers og Kirk Pengilly. Navnet INXS kom ikke før 1980, men akkurat i tide til å bli navnet bandet benyttet seg av på deres første album.

INXS vokste fort i popularitet, og det går ikke an å legge skjul av at mye skyldes både den karakteristiske vokalen til Hutchence og hans fantastiske sceneperformance. Hutchence var den skapte entertainer og leverte alltid et show til fingerspissene gjennomsyret med dedikasjon til musikken og publikum. 

22. november 1997 ble Hutchence funnet død på sitt hotellrom i Sidney. Det finnes i ettertid mange spekulasjoner på hva som har skjedd, men Politiet har alltid vært klare på at det var snakk om et selvmord. 

Etter dette har INXS fortsatt med flere forskjellige vokalister, Terence Trent D'Arby var innom som gjestevokalist før Jon Stevens involverte seg som fast medlem frem til 2003. 

2005 velger INXS å gjøre noe drastisk, sterkt inspirert av tv-show som Idol og X-factor. INXS ble hovedelementet i en egen sangkonkurranse, og etter et 11 ukers langt show falt valget på J.D. Fortune. Fortune skrev under konkurransen både tekst og melodi til den senere utgitte sangen Pretty Vegas, inkludert på albumet Switch.

Switch er første og eneste album med J.D Fortune som vokalist, og jeg tror nok jeg taler for de fleste INXS-tilhengere når jeg sier at forhåpningene var svært lave. Fansen har aldri helt gått med på selve showet og fremgangsmåten for å finne ny vokalist. Det har også vært dypt og kraftig uttrykt at det ville være umulig å erstatte den sterkt karismatiske Michael Hutchence. 

Så, stemte dette?

TJA. INXS – Switch

Switch er et fantastisk bra album,  ingen kan si noe annet. Det svinger heftig og det _er_ INXS som spiller.

J.D. Fortune blir aldri noen Hutchence. Men det er vel heller ikke meningen, for han trenger ikke. Fortune er Fortune, og han er helt klart sin egen stjerne! Han er absolutt med på å gjøre Switch til et svært gledelig møte med INXS.

Det hele sparkes løs med sangen Devil's Party. Trommen er fremdeles INXS. Funk-gitaren er der òg. Det er blåsere og beats og synth på alle de måtene man kjenner INXS - det ER INXS som spiller. 

Vokalen er Fortune. 

Den klare og tydelige stemmen med en tilsynelatende bunnløs kraft viker ikke unna for oppgaven i sangen, du er nødt til å høre og vil ikke skippe videre eller skru ned. Jeg forstår godt at denne sangen er førstevalget på albumet, for sangen er på mange måter en maktdemonstrasjon som viser "jo, jeg kan jeg og. sitt ned og hold kjeft."

Og det fortsetter. For tro ikke at det er slik at de gir alt de har og står tomhendt tilbake. Fortunes egen sang Pretty Vegas rakk å bli iTunes 5. mest nedlastede sang i 2005, den er frekk og blander melodiøs rock sammen med en herlig blanding funk. For å ikke kunne nyte denne sangen er du nødt til å være født som stein, bo på Jan Mayen (intet vondt om Jan Mayen) og sette hele ditt liv til trekkspill. (alt vondt om trekkspill). 

Kan minne om klassikeren Devil Inside. Det er også poenget. 

Tredje sangen, Afterglow, tar det hele ned et par hakk. Ja, sånn rent bortsett fra stemningen - for denne sangen bringer frem forvirrelsen! Den OSER av Hutchence, også fra vokalen! Greit, den kan minne veldig om U2s With Or Without You - helt klart. Men den har allikevel sitt helt eget liv og sitt eget mål. Sangen har mye soul og går rett inn i kategorien "power-demonstration"

Hot Girls tar det hele opp igjen, og fortsetter i en tydelig INXS-stil med mye funk og klare gitar-linjer. Et utvilsomt kvalitetsprodukt som jeg personlig har blitt veldig glad i. 

Perfect Strangers likeså. Det fortsetter i et spor som kan virke som en hyllest til Hutchence - men helt klart mest til INXS sine fans.

Og dette er kanskje ikke tilfeldig, for slik fortsetter albumet. Det svinger seg mellom alle de milepælene INXS satte sammen med Hutchence. Jeg føler veldig at dette albumet går en lang vei for å ikke skuffe eller skremme fansen. Dette er TIL fansen, men andre er hjertelig velkommen til å bli med. 

Senere ut i albumet dukker den ganske intense Hungry opp. Her kjenner du helt klart at du er tilbake på 88-94-perioden, så mye at det kan gå kaldt nedover ryggen. Det finnes driv og kraft nok til å gjøre hele dette albumet til alt annet enn en skjemmende bragd for INXS. 

Jeg har for lengst godtatt Switch, det er et viktig album i min samling. Det har en ganske spesiell historie, men er allikevel sterkt nok til å kunne leve uten denne. Greit, Hutchence var en enorm personlighet å forbigå - men det har vel aldri vært målet. Målet er å fortsette festen. Det er INXS' egen "New Sensation". 

Fortune fikk sparken fra bandet i 2008. Ingen skal si meg at det var pga Switch. 

Switch inneholder 11 sanger. De holder deg underholdt i tilsammen 50 minutter +/- 

Send Away The Tigers

Manic Street Preachers slapp for tre år siden albumet Send Away The Tigers, deres syvende i rekken. Albumet bærer preg av at bandet har funnet frem til gamle kunster og er godt krydret med mye gitarbaserte oppbygde låter. Lyden er stor, det hele føles som du er invitert på en egen liten konsert hvor bandet leker rundt deg.
Låtene er langt fra så "oppbygde" som de kunne høres ut på de to-tre siste albumene, men det betyr ikke at Prekerne ikke har lagt seg i selen for å gjøre det hele littegranne pompøst. Det begynner stort og volumiøst med tittelsangen Send Away The Tigers, en sterk låt med mye lyd fra en lett gjenkjennelig Les Paul. Det forstsetter videre med et sammensmeltet låt-reportoar som allikevel aldri blir kjedelig eller for likt forrige sang.

Manic Street har alltid hatt et budskap, og som oftest sterkt politisk påvirket. Musikken er alltid sterkt samfunnskritisk og stiller klare spørsmål med dagens agenda (riktignok anno 2006). Albumet SATT er intet unntak, sanger som Imperial Bodybags - en svingende psychobilly-inspirert liten affære - retter søkelys mot midtøsten.

Den mest kjente sangen fra albumet vil for de fleste være Your Love Alone Is Not Enough, en fengende og godt velgjort duett med Nina Persson fra svenske Cardigans. Melodien er tidløs og, som resten av albumet, velfylt av god gitarbruk. Det blir aldri overdrevet, men det er allikevel rikelig.

Som bonusspor finner man en svært egenartet cover av John Lennons Working Class Hero. Også her setter gitar og vokal et ettertrykkelig spor på fremførelsen. Det er lekende lett og unektelig melodiøst.

Andre sanger som kanskje burde hatt mer oppmerksomhet fra dette albumet er I Am Just A Patsy og Winterlovers. Førstnevnte en ren nytelse for de med sans for gitar. Her finner du et sound man lett kjenner igjen fra eldre album som Generation Terrorists fra 1992.

Jeg selv anser dette som et av de viktigste albumene i min egen CD-samling. Den har vært flittig spilt både i bil og stue, og blir alltid hentet frem. Du kan høre albumet på Spotify via denne linken: Manic Street Preachers – Send Away The Tigers

Albumet er distrubiert av Columbia i 2007, inneholder 11 sanger som vil underholde deg i 41:30 minutter.

Two divided by zero

Hei! Lenge siden! Jeg vet, jeg har vært langt vekke - men fremdeles så nærme. Greien er det at jeg har begynt å utvikle sterke meninger om dette med blogg. Blogg er blitt noe jeg egentlig ikke fatter pointet med, jeg skjønner ikke helt dette med at alle skal kunne lese andres meninger om ditt og datt. Det begynner rett og slett bli for mye meninger i samfunnet, og hvem bryr seg egentlig? Sånn HELT egentlig.

Men jeg har en ny liten idé. Jeg skal bruke denne til hederlig og mindre hederlig omtale. Ja, om musikk, filmer, kanskje biler, dingser etc etc. La meg gi deg en litt annerledes mening om det andre mener så mye likt om! Det er planen min! Høres greit ut?

Aller mest føler jeg for å snakke om musikk, og jeg lover å bable lite om Michael Jackson og Black Eyed Peas og annet som vi egentlig har hørt MER en nok om.

Jeg lover å begynne snarest mulig, følg med.

Devil Behind The Wheel

ÅEEEH! Helt mør i kroppen, har de siste to dagene deltatt ved å bære inn møblement til de nye kontorene til TV2/Wiz på Nøstet. Tilsammen 74 tonn! Jeg gjentar, 74 tonn!!! Jeg har ikke gjort alt det alene såklart, vi var fire stykker. Det blir 18 1/2 tonn på hver. *jamre*
Kjenner det forbasket bra i kroppen, men jeg trenger pengene. Ligger så inn i helvete på etterskudd med diverse kronasje-obligations at det er ekkelt. Og, det er et sambla styr å få fatt i kjørekontrakter for tiden.
Gjett om. To av de jeg hadde fast rute for er borte og konkurs, og da er det strengt tatt nesten ikkenoe igjen for meg. Jeg aksepterer at dette er harde tider, men hvorfor i vide helvete må det skje akkurat når jeg er i ferd med å etablere meg? Jeg antar jeg straffes for tidligere og fremtidige synder.

Ellers er jeg i møkkadårlig humør for tiden, kvinnefronten er en hard front. Mye usakligheter fra kvinner som rett og slett ikke har noe de skulle ha sagt uansett, og fra de kantene man kanskje kunne ønske noe respons; der er det fryktelig dødt. Jeg føler meg akkurat som i sangen "Take It Easy" til The Eagles.
"Two that wanna hold me, four that wanna stall me. One says she's a friend of mine".
Noen kvinner gjør at en får lyst til å grave seg ned og bli under bakken et par måneder, akkurat som god, gammel rakfisk.
Men hva faen skal jeg egentlig med kvinner, når jeg sliter max med å leve med meg selv alene? Jeg er ikke noe fryktelig godt selskap for meg selv, engang.

Whine whine whine.

Til helgen skal jeg iaffal gjøre noe jeg er forferdelig god til; slappe av. Lørdag skal jeg se jumlingen før hun og moren stikker sørover for påskeferie, det blir ganske ok. Vokser som bare fy, og jeg innrømmer glatt at det er vanvittig herlig å se en liten kopi av seg selv vandre rundt. Skummelt så mye som hun ligner på min bror, though, jeg tror jeg må få sjekket nærmere opp hva han bedrev med for snart to år siden - høhø.
Skulle ønske jeg så henne hver dag, egentlig.

Jeg elsker for øvrig mobilen min. For en tid tilbake, mens jeg var på tour med Ylvis-brødrene, så greide jeg å knuse skjermen på min lille Tytn II. "Lille". Den gang så klaffet det veldig fint med at vi var innom Narvik dagen etter, så jeg kunne etterlate vraket hos min onkel. Han fant ny skjerm på eBay, shoppet og skrudde sammen. God som ny.
Nå forleden greide min kjære venn Hunden å bli veldig fornærmet når han ble etterlatt i bilen. Jeg og to venner var på heisatur til Voss, og han måtte sitte igjen mens vi var innom Coop og handlet. Dette fant gutten seg ikke i, og ga mobilen min, som for anledningen lå på dashbordet, et par saftige jafs med det resultatet at skjermen knuste.
Fair enough, slem hund og så videre. Nå har jeg reparert skjermen helt selv, total kostnad ble på akseptable 500 kroner ca. Reservedeler levert fra Storbritania. Så nå funker alt som gull igjen, og godt er det.
Fra nå av sitter hunden fastspent uansett når jeg forlater ham i bilen.