BE MORE POSITIVE THAN EVEN CHARLIE SHEEN.
Det burde deles ut fagbrev i et slags fag som handler om å mestre livet. Da snakker jeg ikke om en generell standard og norm, men ens eget liv. Sine egne premisser og utgangspunkt, alt i hensikt for å begrense de neste utfordringene som fødes av disse nevnte premissene og utgangspunktene.
Det burde finnes en fagplan over hva man rett og slett må kunne for å få lov til å klassifiseres som voksen. Så mange såkalte voksne feiler på dette hver eneste dag. I alt fra å være kritiske til kunnskap de serveres som til sist kanskje ikke er kunnskap - men villedende tøys. I å være modige nok til å fortelle hva de egentlig vil selv, i stedet for å jage andres idealer, normer og drømmer. Drøm selv. Og så til å ta tak i egne behov, nettopp ut fra de tidligere nevnte premissene og utgangspunkter.
La meg ikke engang snakke om alle eksamener man burde komme seg gjennom før man i det hele tatt burde få anledning til å tenke på å bli forelder. Det er alt for lett å bli far eller mor, det er en kunst å opptre som pappa eller mamma.
Det sier seg selv at jeg ville feile allerede på opptakskurset til flere av terminene, jeg har ikke konsepter om mine egne begrensinger. Joda, jeg begynner få de litt på stell, men 20 år gamle meg - 30 år gamle meg - og han der hele veien frem til 2018 hadde ikke grepet på seg selv i det hele tatt.
For jeg var opptatt med å dekke til han jeg hadde blitt, kall det i avsky, skrekk, redsel - jeg vet ikke hva som er det mest korrekte ordet uansett.
Jeg tar det igjen med å elske barna mine. Alle tre. Høyere enn alle klisjeer du gidder komme på, til Valhall!
Det er rart å handle julegave og skrive julekort til ens eldste barn, jeg har ikke engang noen garanti for at moren faktisk lar henne få gavene. Jeg har ikke snakket med jenten på tre år, pluss/minus fordi moren er en [sett inn noe svært negativt] og jeg selv ikke orker bringe inn mer konflikt inn i livet til mitt eget barn.
En av de viktigste læresetningene på befalskolen var at det er av natur ikke alle kamper man kan vinne. Noen ganger må man allikevel ta skuddet og akseptere tap, men vær varsom på når du skal tre ut av ildgivingen. 3. parts tap og skader er utilgivelige.
Jeg elsker min datter, et resultat av en natt uten kjærlighet til et menneske jeg tross alt prøvde finne det jeg hadde til da barnet var født. Det hjelper ikke når det allerede er en mann i kvinnens liv, og i hvert fall ikke når det er hennes egen far.
Å feire jul var aldri noen greie for meg, etter at jeg kom snublende ut av tenårene. Det var stort sett egentlig bare det det var, og det var meg pluss tre søsken hvor den eldste var 7 år yngre enn meg selv. Allerede da lærte jeg at jul var på barnas premisser, og jeg lengtet etter et sted å høre til.
Jeg hørte veldig til på jobb.
Å feire jul nå med egne barn er en litt annen setting, fordi det er barna mine - og de er vi nå enige om at jeg har høye følelser for. 4 og 2 år er en spenstig kombinasjon, det blir fort mye liv og leven - men vi lever og vi vokser, hele gjengen.
Det forandrer ikke at jeg stadig lengter tilbake til å jobbe, fordi jeg lot jobbene få meg. Greit, jeg er ikke i nærheten av å savne å stå i en dør på hoteller med masse julebord og haloi, men samtidig så var det i alle fall litt å henge fingrene i. På tross av dumme sivilister med akevitt og annet fjas innabords som stort sett lever i tanken om at julebord er synonymt med at alle regler går over bord.
Jeg trenger noe å gjøre på.
Kanskje det er det som må til for at jeg greier gjøre ikkeno når jeg trenger ro?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar