Other side of the hill

Det er noe med dette når normale netter blir unormale. Når man legger seg og sovner slik andre mennesker pleier gjøre, og våkner om morgenen slik stort sett hele Norge gjør. Når man føler på at man er en av de andre som ikke vokter gjennom nattetimene. Når jeg til og med er oppe før resten av familien. Vel, ikke tidligere enn 4åringen, for han har jo Playstation.

Det er 22. desember, et par dager før julehaloiet bryter fullstendig inn i feiring med pinnekjøtt, kalkuner, gaver, nisser, trær i plast eller røsket opp fra skogen, Sølvguttene synger julen ut og inn og så videre. For vår del er vi kun oss fire også i år, og det er faktisk helt greit. Noen ville mene at det er ensomt og så videre, jeg synes det er uproblematisk og herlig fritt for dramatikk. Jeg har klart å komme i en modus jeg aldri har vært spesielt god på før - det der å finne frem til en slags enighet om ro. Enigheten er en greie mellom meg og meg selv, akkurat den personen jeg til vanlig har absolutt mest problemer med å bli så veldig enig med. Nå handler det om å se frem til å være med kidsa og kvinnen, i all den romantiserte greie julen "skal" være. Det er rett og slett ok, og noe jeg ser frem til.
Julen er for barna, og barna er noe jeg liker veldig godt. De er flotte folk.

Jada, jeg liker kvinnen også - selv om jeg tidvis lurer på hva som egentlig brukes som tankematerie der i gården.

Julestresset derimot. Der har du utfordring. Jeg har mannet meg veldig opp til å takle handlesenterene og ikke minst trafikken. Den der greien med at alle skal være så hyggelige i desember er bullcrap, folk blir helt zombie og løper deg gjerne ned for x antall enheter med nesten gratis pepperkakedeig eller hva enn butikkene måtte ha priskrig på. Og det stresser igjen meg stort, jeg merker utrolig godt hvordan jeg "fungerer" når det er umulig å gå innom en butikk uten at folk haier etter deg med under halv meter avstand.
Jeg liker avstand. 

Kjøpte årets beste julegave til meg. Atter en modell, denne gangen en Dingo. Litt av det jeg liker ved å bygge er å bygge ting jeg har relasjoner til. Og Dingo, den liker jeg.
Jeg har vegret meg i det siste for å bygge slike ting fordi det fort kommer mye minner av diverse slag, og de med litt eller mye negativ bagasje og natur har jeg rett og slett fått for mye av. Det er som et minefelt bestående av tynn masse jeg kan brase gjennom når som helst. Under er det enten miner eller ingenting. Enten sprenger eller faller jeg. Det er faktisk så konkret det føles om jeg er i søvn og alt ramler frem. For ramler frem gjør det.
Men denne gangen gleder jeg meg litt, blitt mye flinkere til å huske de faktisk positive og kule øyeblikkene fra den gang da. Og gutta. Faen, jeg savner laget mitt.
Vi hadde noen gode øyeblikk i julen, vi og. År etter år.