This Woman And This Man

Jeg sliter noe inn i skogen med dager, tid, timer, krefter og ork. Det er en avsindig form for vakum som oppstår når jeg pusher på i gjøremål. Det bitre her er at vi snakker ikke overvettigs store mengder gjøremål, men helt vanlige syssler alle oppegående og normale mennesker skal få til. Så blir man fortvilet når dette ikke føles ok, man blir mer sliten og så blir alt bare verre. Gjenta fem ganger.

Ankelskaden min kommer og gjør det hele ørten ganger mer spennende, fordi smertene er konstante. De er veldig kraftige nå når det er kaldt ute - og i vinter har det vært ekstra surt i forhold til hvordan temperaturene pleier være. Det gjør det virkelig mer strabasiøst å bo i et hus hvor alt man skal gjøre handler om å gå trapper. Det er et helvete å hente/levere barna i barnehage, jeg er evig glad for at leveringen er noe min kone stort sett greier uten min hjelp. Morgenen er aller verst, foten er dønn stiv og intet annet enn vond. Det er naturlig nok også da det er kaldest.
Det hele bedrer seg utover dagen, når jeg får brukt tid på å varme opp, men jeg innrømmer at det føles fryktelig deprimerende å måtte bruke så mye tid på å få utrettet så veldig lite. Jeg kan på en måte ikke vinne. Legg til det psykologiske og definitivt anstrengende at vi har gateparkering med alt for få plasser kontra hvor mange biler som er her - å kjøre ut i hentetid mellom 15.00 til 16.00 betyr at jeg gjerne ikke har plass når jeg returnerer. (Hjelper ikke veldig mye på PTSD-mennesket å ikke kunne se bilen sin hjemmefra, men det er en annen sak) Det betyr lengre vei å gå fra bil til trapp og til dør, i en forbannet dårlig brøytet gate og motbakke med to trøtte barn.
Her kommer forsterkende følelser om at jeg selvfølgelig ikke duger til dette.

Og det er der jeg har vært veldig denne uken. Den ekstreme følelsen av å ikke være ønsket. Samboer har vært veldig amper og aggressiv de siste ukene, det nytter ikke å prate om det - som jeg faktisk forsøker og har en ENORM høy pris for min del, det å bare tørre. Hele huset flyter etter en forventing av sinna stemning, jeg merker det godt på barna og teitest av alt - hunden. Jeg kjenner det veldig godt på meg selv. Det ligger en lavthengende gass av krig i luften. Det tapper meg for alt jeg greier mobilisere av krefter, styrke, og følelse av å være til noe annet enn i veien.

I går hadde vi feiring av dag her i huset, men jeg maktet rett og slett ikke være hjemme. Jeg drøyde så lenge som jeg kunne, men måtte ut. Og når jeg kom ut var jeg bare sliten. Utslitt. Ukonsentrert. Ute av fokus. Alt var bare feil.
Det hører til historien at det har vært en fryktelig vanskelig økonomisk tid i det siste, det har alltid manglet penger. Det er ikke perfekt helt ennå, men jeg har fått dyttet unna en del av de mer kjipe postene som har hengt som et Damokles Sverd over meg. De er borte. Alt fordi jeg endelig fikk avgårde noe jeg kunne ta inn penger på, og mer kommer. Atpåtil er det mer lys i tunnellen rent økonomisk, endelig er det dukket opp et engasjement jeg faktisk tør håpe på. Noe jeg tror vil fungere. Noe bedre enn det siste engasjementet jeg fikk, hvor man kun opplevde mobbing og hauk over hauk. Jeg selger ikke hornene her før antillopen er skutt, men endelig kom det jeg har ventet noen år på.

Men det hjelper liksom ikke. Makten til den ugunstige stemningen i huset er enerådende, det er lite jeg kan si eller gjøre. Jeg har prøvd, men blir skutt ned.
Skulle ha skrevet mer om dette litt før, jeg føler jeg mister litt kjøtt av benet dette vokser på fordi det kommer litt sent og ikke akkurat da. Men saken er jo nettopp den at jeg merker det ikke eksisterer krefter. Da velger jeg bort ting, som feks det å skrive her. Evt tenke.
Jeg merker meg det jeg tror er PTSD og ikke meg. Det er litt av en øvelse å kunne beherske det å se forskjell, og jeg er bare en amatør. Men nå tror jeg at jeg har funnet noen av variasjonene, fordi det kicker inn en vilje til noe mens det motsatte skjer. Det dukker opp en tanke bak hendelsene om at "det jeg gjør nå er ikke det jeg egentlig ville gjort". Det er vanskelig å forklare, men av en eller annen grunn så tror jeg ikke jeg er helt alene med akkurat den følelsen/tingen. Bedre sagt, jeg håper jeg ikke er alene ved det.

Er jeg, av alle, konfliktsky? Tja. Kan hende? Men om det er fakta så er det underlig hvor lett jeg havner i konfliktene. Lager jeg dem selv? Jeg begynner jo å lure, men klarer se urimelighetene i retrospekt når jeg/vi er ute av situasjonen som har hendt. Det ender med at jeg har tatt på meg skyld, og jeg VET at jeg får skyld også - min samboer er elendig på å skjule egne følelser. Jeg er en jævel på å lese nettopp sånt.
Er man ikke det når man er konfliktsky? Og har levd i evig konflikt?
Igjen, jeg nekter tro jeg er alene.

Det var lettere før, da kunne jeg alt.