A good day to run

Idag skjer det igjen. Selvfølgeligheten. Selvfølgeligheten om at den som er hjemme med ufør-status er den som bidrar med å være tilstede når den andre får noe viktig som skal gjøres via jobb. Selfølgelig. For den andre er jo bare hjemme.

Tvang. Mindreverdighet. Usikkerhet. Udugelighet. Og skyld. Alt dette er tanker som har rast rundt i hodet i under en time etter at beskjeden kommer om den andres behov via jobben. Samtalen er servert som et spørsmål, men den dirrer av at det er en instruks. Godta, bli sur, ikke mitt problem - det er budskapet man oppfatter, og så kommer skylden ramlende som en full mann på glatten når man kjenner på sin egen følelse og lurer på om den er lov.
Mine planer? Nei, de kan man jo alltids forandre på. Jeg skal aldri noe viktig.

Men klart, det er jo bare noe jeg føler.