Waltzin' for Dreamers

Time flies when you're not having fun

To år har gått. Fort. Jeg har nesten ikke kjent at de var her, men de har satt spor.
Takk for tålmodigheten til Dem av Dere som velger å vende tilbake, og et slags velkommen til Dem som måtte ha ramlet innom nå nettopp.

Jeg har gjengitt årsaken til at jeg la ned både del 1 og del 2 av mine tanker og skriblerier rundt temaet PTSD - min egen lille diagnose. Det ene av eposene har jeg satt noen ord på at jeg følte det ble for nærgående og personlig, på tross av at jeg holdt meg selv anonym. Dernest ble det i etterpåklokskapens navn åpenbart hvorfor jeg gjorde det - min egen skrekk, usikkerhet og fortvilelse. Ting jeg egentlig ikke vil vedkjenne meg, fordi det er ting som tross alt minner meg på at jeg er en av de vanlige, dødlige.
Denne gangen gjør jeg dette langt mer åpent. Jeg kommer til å dele, men ikke i vilden sky og uoppfordret. Husk at jeg tross alt hater begrepet og fenomenet blogg, huff og huff. Jeg kommer til å sette ord på utfordringer jeg møter, lager og oppdager fordi jeg så langt de siste to årene har snublet i den ene misoppfattelsen etter den andre om temaet PTSD. Jeg har heller ikke vært spesielt heldig med å finne andre gode skildringer eller erfaringer via internett, og da kan jeg vel i sedvalig stil ta ansvar.
Usikker på om jeg vil ha spesielt med kommentarer knyttet til det jeg skriver. Av redsel for diverse sympati- og trøstemeldinger her så vurderer jeg stenge den muligheten, fordi det er absolutt ikke det jeg vil ha. Men samtidig kan jeg godt tenke meg å få innspill fra de som lurer på noe enten fordi de har diagnosen selv, eller fordi de er sammen med/kjenner noen/har familie med eller hva det enn måtte være som gjør at man lurer ekstra mye. Om noen viser meg en sånn tillit om å spørre akkurat meg, så vil jeg gjerne være ydmyk nok til å bruke den tiden det krever.
Og så er jeg åpen for tips selv, så klart. Det er vel kanskje halve drivkraften bak det hele, siden jeg dag etter dag strever med akkurat de bitene som er akkurat meg - fordi jeg fremdeles sliter med å bli kjent med nettopp meg. Jeg er jo så forbasket sky.


Velger å bruke det gamle navnet her på blogg og meg selv, rett og slett fordi jeg liker det. Jeg savner å ha Cadillac, de seks jeg har hatt var gode opplevelser med flotte minner. Er jo sånt jeg famler etter å huske.

Skrive daglig. Njæ. Det tror jeg ikke noe på, jeg er både lat og glemsk. Skal heller satse på å resonere bakover i tid og heller skrive lengre innlegg rundt tema som kanskje har vært nettopp et tema den og den uken, istedet for bare den og den dagen. Det blir mer konstruktivt for både meg og Deg som leser. Så, jeg kan heller være ambisiøs den veien.

Jeg skal også være beint ærlig med en gang og si at det finnes faktisk en bok på gang, men den inneholder noe mer og trenger ærlig talt litt mer jobb - fordi den har så mye mer enn bare meg. Om det er greit så har jeg ikke lyst til å si så mye om den her, helt uten videre, men jeg anerkjenner allikevel at jeg kan få behov til å referere til noe annet jeg allerede har skrevet nettopp der. Da skal jeg heller love å gi klar beskjed om at det er nettopp det jeg dermed gjør


I'll be back.