Fearless Heart

PTSD.

Det var egentlig kort vei dit fra depresjon. Depresjon var den første diagnosen jeg fikk etter noen møter sammen med psykolog. Jeg begynte gå til denne etter at jeg hadde vært sykemeldt allerede over et år.
Depresjon var lett å kjøpe når man først hadde blitt litt voksen og klar nok til å forstå hvordan reaksjoner og sinn henger sammen. Kjøpe er kanskje feil ord. Akseptere også. Jeg tror jeg likte ordet forstå. For det gjorde jeg jo.
Skaden jeg var sykemeldt for satte meg temmelig effektivt ut av spill ifra det livet jeg alltid hadde levd før. Jeg har sjonglert mellom ganske krevende jobber, alltid på jakt etter ansvar, utfordringer og å lære. Og jobb.
På jobb får man nemlig ikke være i fred. Da er man nødt til å yte, og jeg trivdes/trives veldig godt med å yte. Det flytter fokus både hos meg og de rundt meg, og av diverse årsaker følte jeg at det var nødvendig. Min fortid og grunnene til at jeg ville være beskjeftiget var også årsak til at jeg ville ha fokus bort fra meg. Til en annen meg.

Uansett hvem du spør av de jeg har jobbet med, så tror jeg at humor og konstante vitser er fellesnevneren de fleste vil fremme. Jeg ser også for meg at det vil være nevnt at det sjeldent er stille der jeg er. Jeg skaper liv og røre. Jeg får oppmerksomhet. Det er ikke sånn at jeg blir venn med alle, det finnes det nok av mennesker der ute som kan si noen ord om - og de har sikkert rett. Men det er ikke viktig heller, for det handler bare om å flytte fokus.
Hva er det de andre ikke får se? Svaret er idiotisk enkelt.
Meg.
Sannheten er at jeg er en ganske sky person. Jeg trives best alene. Jeg synes det er greit å ikke snakke så jævlig mye hele tiden. Min form for hygge sammen med gode venner kan være å lese en god bok i hver vår stol med musikk i bakgrunnen, se en film og ikke måtte ytre så mye kommentarer. Sånne ting. Ro. Null tidsstress. Der har du den egentlige meg. Det er livet jeg egentlig "hadde" frem til jeg var 18, men som jeg effektivt gravla.
Jeg sliter den dag idag med å forstå helt hvorfor, selv om jeg begynner ane noe.

Så hvordan er det å ha levd i 20 år med en så heftig forskjellig variant av meg selv som dette?
Det har egentlig vært lett, men problemet er bare; hvorfor. Dette skal jeg sikkert ramle innom mer siden, men ikke nå. Det krever litt vel mer enn noen enkle ord på tre setninger.

PTSD.

"Posttraumatisk stresslidelse er en alvorlig angstlidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en hendelse som fører til psykiske traumer. Denne hendelsen kan innebære en trussel om død for seg selv eller andre, seksuelle eller psykiske integritet. Denne trusselen oppleves som overveldende i forhold til den enkeltes evne til å meste situasjonen. Som et resultat av psykologiske traumer er PTSD sjeldnere og mer varig enn det man valigvis ser som akutte stressrelasjoner."
Det er det Wikipedia kan fortelle om hva PTSD er for noe, i korte innledende trekk.
Det holder som innledning her, det setter pekepinn på hvor vi er.
Veien for å diagnostisere noe slikt er, som jeg har forstått, ikke gjort på en dag og noen vurderinger. Min første psykolog som lanserte teorien om at det var rett kurs, er den samme som først diagnostiserte meg med depresjon. Til å begynne med oppfattet jeg vår relasjon slik at han hadde en viss form for hygge i å få noe annet enn sutrete fjortisser og forsmådde husfruer å jobbe med. Jeg var og er klar over at han hadde interesse for den verden jeg kunne fortelle fra. Jeg er absolutt ikke A4.
Men han var smartere enn jeg selv regnet ham, for han fant en bakvei inn til min vilje for å akseptere at problematikken stakk dypere enn at jeg var blitt bevegelseshemmet for en tid, og ikke hadde fått helt det utbyttet jeg ønsket av min nye livssituasjon ellers.
Jeg er klar over min standhaftige side og dens vilje til å bagatellisere hvordan jeg ligger an. Spesielt følelsemessig. Jeg er klar over at jeg kan være ganske vanskelig når jeg ikke vil høre. Men jeg er smart nok til å se når jeg møter meg selv i døren.
Å si imot de argumentene han kom med, var nytteløst. I løpet av totalt fire timer innså jeg at mye av de tingene jeg irriterte meg over i det daglige var intet annet enn såkalte triggere. Vi snakket om hendelser og mine følelser for ansvar - og ikke minst hvordan dette hadde forandret seg ved å stifte familie. Hvordan ytre innspill og hendelser plutselig rocket rundt hele dagen min, lik den aldri hadde gjort før.
Min fastlege var i tillegg helt enig. Det var egentlig en utrolig god støttespiller, fordi jeg har tross alt lært å høre etter hva legen sier. Det hjelper at jeg hadde atter en gang vært heldig med å få en fastlege som faktisk lytter. Han kjente meg, og det er det ikke ofte jeg har sagt om leger.
Derfor var det hardt å flytte fra disse to viktige støttespillerene og til en annen landsdel, hvor en viss uro fikk råde over hvem som skulle ta over.
Det gikk heldigvis veldig bra, og det har gjort den videre gangen vesentlig enklere.

Om få dager fortsetter utredningen i en større dybde og med fokus, blant annet på hvordan jeg selv skal lære å takle det hele. Jeg ser frem til det, blant annet av ganske enkle grunner som at nattesøvnen min atter en gang er i dass.
Jeg savner å kunne gjemme meg på jobb, blant masse mennesker. Og ansvar.
Og konflikt.

"I got myself a fearless heart
 Strong enough to get you through the scary part"