komm' ich heut' nicht zur Ruh'

Uten deg

Tom natt, dum natt, alltid skjer de når det ikke passer. Tom for søvn og full av tanker som flyr fort nok til at jeg ikke greier fange innholdet. Jeg har for all del alltid vært tilhenger av full fart og gasspedalen i bunnen, men det er dog grenser.
Jeg burde ikke være våken fordi morgendagen bringer svært mange gjøremål. Hvordan jeg skal greie ta dem helt igjen er jeg jammen ikke helt sikker på, men jeg vet jeg må. På noe vis.
Natten bringer ellers ikke mye fornuftige gjennomførte gjøremål. Jeg har prøvd å lese, jeg har prøvd å se film. Jeg har plaget fruen og trakk meg ut av soverommet så i alle fall hun fikk hvile. Hun får nok ikke sove så veldig mye i forhold til hva hun kanskje har behov for, selv. Det er mange plikter å ta tak i både i jobb og i hus. Da må jeg forsøke være fleksibel, og det merker jeg at jeg jammen ikke er god på lengre.

Jeg vet allikevel alt om bilene som har passert i gaten vi bor i. Avisbudet var nesten en halvtime senere enn normalt, men til gjengjeld tok han igjen tapt tid ved å kjøre mot enveiskjøringen i gaten vår. Alt er jo lov når man "skal bare". Utenom ham har det så langt passert fem biler. To BMW, en japansk bil - sannsynligvis Mitsubishi, og jeg setter penger på at det var en Outlander. Pluss to VAG-produkter. Jeg har bare sett to av disse nevnte bilene, mer trenger ikke jeg for å være skråsikker. For sånne ting, DET fikser hodet mitt å holde kontroll på...

Ich will nich alles sagen, 
will nich zu viel erklär'n
will nicht mit zu viel Worten
den Augenblick zerstör'n,
abei eines geb ich zu - 
das, was ich will bist Du

Hjernen min er et rart sted. Alltid var det sånn før at når jeg leste, så satt det godt. Pugging var aldri helt min greie, det gjorde strengt tatt ting bare verre å huske. Men detaljer, farger, innspill, impulser, lyder. Alt slik var jeg en magnet på. De dagene alt forandret seg og jeg "ble en annen", så var det akkurat det som holdt på å tilte meg mest overende. Merket det så godt selv. Og, kanskje var det nettopp det som skjedde?
Jeg fikk med meg alt. Og jeg har brukt mange år på å fortrenge det, skyve det bort, får det vekk, få det ugjort. Få det gjort til noen andre sitt enn mitt. Og, det klarte jeg jo nesten.

Men så begynte jeg å huske igjen, straks når jeg ikke hadde annet å gjøre på om nettene enn nettopp å huske. Høre etter biler i gaten. Lyder i natten. Om det var min tur igjen.

Kroppen husker også. Jeg hater virkelig metallsmak i munnen. Ikke slik jeg en gang så i en film, der man beskrev det så heftig at personen man skildret måtte spise med plastbestikk. Det var litt komisk, jeg fant det absurd. For slik er det jo ikke, etc.
Men når det fuller kjeften, skraper i kinn og tenner. Da vil jeg helst krype ut av meg selv og bort.

Ich will auch nichts erzählen,
was Dich eh' nicht interessiert,
will mit Dir was erleben
was uns beide fasziniert,
und ich gebe offen zu - 
das, was ich will bist Du

Den som noen gang har prøvd å flykte fra egne tanker/minner/whatnot har nødvendigvis kommet til det stadiet hvor de prøver flykte fra seg selv. For noen kommer dette fort, for andre ganske lenge etterpå. For min egen del er jeg i grunnen ganske usikker, men logikken tilsier at det må ha skjedd relativt fort - fordi jeg tross alt har denne forbannelsen av å alltid ha kjent meg selv veldig godt. Også før verden ble så annerledes for meg. Jeg lærte det tidlig fordi der jeg vokste opp måtte man det. Det var ikke noe skummelt der jeg vokste opp, men behovet for å være klar over hvem "jeg" er var veldig prekært fordi andre krevde så mye mer enn hva jeg kunne hamle opp med. Intet unikt, jeg er sikker på at akkurat den biten opplever mange.
Og, det er jo en god ting, men når traumer oppstår og blir født så er jeg ganske sikker på at de kan være en solid forbannelse også. Det hadde kanskje vært greiere å være mer idiot, og dermed måtte ta ting slik det plutselig forelå en. Ikke analysere så mye. Bare flyte med. Det jeg kanskje hadde gått glipp av kunne vel umulig ha plaget meg så mye idag?

Men, til syvende og sist er alt dette bare antagelser. Fordi, jeg er jo idiot og vet i grunnen ingenting. På et vis flyter jeg med, tross alt.

Abstrakt. Inni hjernen min er det god plass. Det er god plass for å holde høyt tempo, det tar meg ikke nødvendigvis så lang tid å resonere og/eller konkludere. Om konkrete fakta. Om andre. Alt, i grunnen. Men alt som måtte omhandle meg selv, DET derimot - det har jeg veldig god tid til.
En hel natt, for eksempel.

Men, her er det ironiske.

Spør du meg hva som har plaget og holder meg oppe i natt, så er jeg deg svar skyldig. Jeg vet ikke.

Ser du hvordan dèt faktumet resulterer i enda mer tankespinn? Åssen svarte er det mulig å plage seg selv så jævlig...?

Ohne Dich
..schlaf' ich heut Nacht nicht ein.